Jeg er ikke kunsthistoriker, men har et nært kjennskap til kunstneren og bildene.

Å si noe om Håkon Bleken (Håkon) og hans kunst er en morsom og interessant oppgave, men vanskelig fordi han er et så vidt komplisert, fasetert og moderne menneske, at selv med alle midler til rådighet vil det kun bli noen tilnærmelser. Håkon Bleken, av alle i Trondheim kalt Håkon, er en uhøytidelig mann med stor spennvidde. Borgersen i Adressavisa skrev dette i forbindelse med hans 95 års dag:  

«For Håkon Bleken har ikke bare stilt ut over alt. Han er overalt. For mange av oss. Når jeg har lest Knut Hamsun og Thomas Mann, har bildene dukket opp i tankene mine. Når jeg ser fotografier og filmer fra Utøya. Når nyhetene snakker om diktaturer. Når morgenbussen min svinger forbi Ihlen kirke, og jeg kan se Trondheim Spektrum. Når jeg reflekterer over foreldres og slektningers aldring. Når Trondheims universitetshistorie dukker opp i samtalen. Når påsken kommer. Når min eldste datter bruker kullstift. Da jeg leste et portrettintervju med Rita Ottervik etter avgangen som ordfører. Hver gang jeg ser det berømte fotografiet av jødegutten i Warzawas ghetto fra 1943. Bildene hans trenger seg frem i sinnet. Men ikke bare bildene» (3.jan. 2024)»

Håkon har vært opptatt av maleri siden han som guttunge gikk med sin mor i Trondhjem kunstforening og fikk en solid innføring i kunstverdenen. Nå er han 95 år, maler litt hver dag, er ung av sinn, som en kritiker skrev: - «mye alvor, men ikke gravalvor, han byr samtidig opp til dans». Humøret og ironien er på plass, selv om kreftene svikter. Han er urtrøndersk av karakter: slagferdig, ironisk, uredd- kriger gjerne der det gjelder. Han er også svak for det sørlandske, det Hamsunske, som bergtok ham en tidlig søndag formiddag i Parken i Flekkefjord med fontenen og roen over det hele.  

Håkon uttrykker seg i hele spenningsfeltet mellom det poetiske og det brutale, det menneskelige i hele sitt aspekt. hverken hat eller kjærlighet er hans drivkraft, oftest er det raseriet og opprørskheten mot urettferdighet og politikere.

Håkon arbeider i alle teknikker: maleri, pasteller/akvareller, tegning / kull, etsninger. Glassmaleri og i senere år er collage blitt en vesentlig del av hans produksjon. Håkon debuterte i 1951 i kull med serien, Fragmenter av et diktatur, etterfulgt av, Fragmenter av kjærligheten, i disse fremtoner han det som egentlig interesserer ham, det menneskelige i hele sitt aspekt. Det var med disse arbeidene han slo igjennom med sine arbeider med kullstift

Grafikk

En kombinasjon av det litterære og det litografiske har løftet Håkon som grafiker. Hans grep om grafikken ble for alvor tydelig i litografiserien over Ibsens «Hedda Gabler», senere Garborgs «Haugtussa» og Hamsuns «Mysterier» Hans grafiske produksjon  fra 1947-2018  - ca.  400 arbeiderer er samlet i 3 -4 bøker og jeg vektlegger dette her fordi det er de grafiske arbeidene som utgjør tyngden i denne utstillingen og med det siste hovedverket: Meditasjoner over Dantes Inferno, populært kalt Danteserien, og det beslektede De syv dødssynder, hvor temaene er midt i blinken for Håkon (eks grådighet, vrede, fråtseri, misunnelse, latskap, hovmod, utukt,)

Det er morsomt å lese i et intervju med ham på hans 70 års dag hvor han kommenterer sitt eget bilde «Selvportrett i dødsriket»  et glimt av Dantes inferno, en tekst han gjerne skulle gått inn i «mens han har dødsriket på behørig avstand». Det er et skille i uttrykket da han begynte med denne serien. Mappene er representert på utstillingen her, og som enkelttrykk.

Man kan finne politiske temaer, men som en såkalt politisk maler som Arne Eskeland sa:» jeg er ingen politisk maler nei, jeg er bare på jakt etter skjønnheten, det er det jeg har vært på jakt etter hele tiden. «. Slike paradokser må vi leve med.

Collage

Collage er en teknikk som Håkon tok i bruk tidlig i 1970 årene og er blitt en vesentlig del av hans kunstnerskap ved siden av maleri, grafikk og kulltegninger. De utgjør en stor produksjon hvor kanskje Korsveien i Nidarosdomen og bildene over Dødens ø er de sentrale. Collagene er perfekt for en samfunnsengasjert kunstner hvor man inkorporerer foto og klipp fra aviser, tidsdokumenter av en unik karakter. «Her har Håkon funnet et formspråk for sitt samfunnsengasjement, sitt eget uttrykk i møtet mellom det litterære og det abstrakte (Hellandsjø)». Et av de mest kjente collagene er parafraser over dødens øy, eller mer korrekt Dødens ø, bildet av den tyske maler Arnold Bøcklin «Toteninsel». Blekens bilder har sitt utspring i tragedien på Utøya 22 juli 2011.

Karin Hellandsjø skal gi en interessant presentasjon av denne delen av hans kunstnerskap 6 juni i Spira

Sentrale utsmykninger:

• Korsveien i Nidarosdomen

• 90 glassmalerier i Spjelkavik kirke hvor han binger temaer fra Bibelen inn i vår hverdag

• Vålerenga kirke hvor bildet blir et symbol for Jesu lidelse

• Statkraft på Lysaker – laget i marmor i valører fra hvitt til sort

• Oslo S  - laget i marmor i valører fra hvitt til sort

• Konserthuset i Oslo med 3 store kulltegninger,

Håkon sto tidlig på barrikadene for det abstrakte maleri og dannet sammen med Trondheims malere som Lars Tiller, Roar Wold, Ramon Isern og Halfdan Ljøsne, Gruppe 5. Disse kunstnerne har utspring i arkitektmiljøet på NTH. Gruppe 5 arbeidet i abstrakt non figurativt formspråk

I sitt 95 år har Håkon 10 utstillinger over det ganske land fra kulltegninger i

Nasjonalmuseet og Trondheim kunstmuseum, maleriutstilling i Oslo til grafikk utstillinger blant annet her i Flekkefjord.